Snøen faller

Snøen faller så lydløst og stille rett ned at jeg hører hjerteslagene mine. Jeg ligger urørlig i snøen og ser opp mellom trærne i skogen. Noen meter fra meg står en ulv og lurer på hva jeg driver på med. Hvorfor jeg ligger i snøen. Hvorfor jeg ikke reiser meg og leker med henne. Etter 10 minutter kommer hun bort og planter den kalde snuten sin på kinnet mitt. Jeg smiler og ser på henne. Øynene treffer meg rett i hjertet. Det blikket kan ingen matche. Et lite vinddrag tar tak i pelsen hennes og får snøen som ligger i pelsen hennes til å danse gjennom lufta før den finner noe annet å ta tak i. 

 

Verden er ganske vakker når man bare tar seg tid til å se på den. Hvorfor gjør jeg ikke det oftere?

 

Vi har vandret lengre inn i skogen. Helt urørt snø ligger foran oss. Bak oss er bare sporene våre. Fire poter og to sko. Ingen kan vite at vi er urørlige. At en hund og et menneske, sammen, er et team som ikke kan beseires. Snøen faller fortsatt. Den faller så stille og rolig at hvert snøkorn kan studeres nøye i alle fall tre sekunder før det forsvinner inn blant resten. Tre sekunder som forteller hvor unikt akkurat det snøkornet er. 

 

Hvordan kan man vite om alt det fine verden kan by på, om man ikke tar seg tid til å observere den? 

 

Vi sitter på et fallent tre. Ulven og jeg. Jeg har festet blikket mitt på jakkeermet. Det snør så tett at jakken nesten er helt dekket. Jeg løfter armen min opp og slipper pusten min løs på den hvite dunen som ligger over jakken. Sakte men sikkert krymper mengden snø. Små dråper danner seg på undersiden, og jeg tenker på hvor enkelt det må være å kunne forandre form så lett. Ulven har funnet en kongle som blir ivrig kastet rundt på. Hun kommer stadig innom for å by meg opp til lek. Hun vil ha meg med. For henne er dette øyeblikket kun fylt med en kongle, meg og lek. Ingen bekymringer. Og hun inviterer meg med inn i denne bekymringsfrie verden. Jeg takker ja og kaster meg rundt i snøen og ler. Fører hendene ned under snøens overflate og kaster snøen opp i lufta. Jeg lukker øynene og kjenner at snøen treffer meg i ansiktet. Hører ulvens fornøyde hopp rundt meg og lar verden utenfor gli forbi. 

 

Hvem skal fortelle meg at jeg må huske å puste når jeg ikke engang selv er klar over at jeg har stoppet? 

 

Vi har begynt å gå tilbake. Vi følger de samme sporene hjem igjen. Men noe er forandret. Sporene har fått snø i seg og har nesten blitt borte. Jeg prøver bevist å unngå å tråkke i dem, desperat etter å lage nye spor. Ikke følge i de gamle. Noen ganger er det nesten umulig. Noen ganger må man gå samme vei tilbake for å se hva man kan gjøre annerledes neste gang. Det trygge hjemmet er grunnlaget for å kunne sette ut i verden på nytt. Føle ting på en ny måte og ikke gjenta de samme feilene man har gjort gang på gang før. Man må lære før man kan vite. 

 




Ingen kommentarer

Lrdream

25.01.2014 kl.13:12

For en nydelig hund du har. Du er sykt flink til å ta bilder av hunder og ser virkelig opp til deg når det gjelder fotografering av hunder. :) Du er virkelig en inspirasjon for meg

Skriv en ny kommentar

hits