drømmer og virkelighet.

Jeg har lukket øynene. Drømmene har tatt så mye av meg i natt at jeg ikke har plass til flere inntrykk inni meg i dag. Drømmene er virkelighet, og virkelighet blir drømmer. Jeg vet ikke lengre hva som er hva og det er påtrengende. Det må sorteres og bearbeides før noe nytt kan slippe inn.  Så jeg leser bok. Det har hjulpet hver gang tidligere, men nå har boka kommet til et punkt der alt treffer meg. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er såpass svak nå at det kutter dypere, eller om det faktisk er at boka handler om mye av det som opptar meg akkurat i dag. Samme handling som i drømmene min, samme handling som virkeligheten.
Jeg ser på klokka og innser at den har bikket halv tre, og jeg er fortsatt i senga. Jeg skulle ikke være i senga nå, jeg skulle vært ute av huset. Men en rekke hendelser har gjort at jeg forblir her.  Jeg klarer ikke holde tankene borte lengre, komponerer en melding som blir sendt av gåre før jeg prøver å putte tankene mine inn i boka igjen. Presse meg selv litt til, holde verden ute litt til.
Men når jeg leser om at hunden til hovedpersonen i boka dør, og hvordan hun sier farvel, da knekker jeg sammen. Jeg knekker på midten og gråter. Tårene presser seg over kanten på øyelokket og videre nedover kinnet. Noen tar turen innom øret før de sklir videre ned mot haken og henger der et halvt sekund før de drypper ned på sengesettet.
Jeg får en snute dyttet under handa mi, og da holder jeg ikke ut mer og lar det flyte. Jeg graver ansiktet mitt ned i pelsen hennes og hulker. Følelsene mine sier ingenting, de bare flyter. Hva og hvorfor jeg føler er jeg usikker på, men jeg lar det bare komme. Kanskje ble det for mye påkjenninger i går, at alt det overflødige ble tatt ut i drømmer i løpet av natten og gjorde at alt bare ventet på å renne over. Den siste dråpen. Uansett hvor sterk jeg prøver å gjøre meg i visse situasjoner, så må det innhente meg igjen. Jeg er ikke supermenneske, og følelsene mine sitter som regel løst. Men å miste kontrollen, sånn som nå, er det sjeldent jeg gjør.
Når jeg la meg i natt visste jeg at dagen i dag kom til  å bli en dag som ikke eksisterte. Jeg visste at alle planene jeg hadde for dagen kom til å forsvinne, at det eneste jeg skulle gjøre var å lufte Denali utenfor døra og ellers bare sitte å ikke eksistere. Lukke øynene og stenge ting ute.
Det jeg ikke visste var at jeg kom til å miste kontrollen selv om jeg lukka øynene. Noe som aldri har skjedd før. For jeg har lært meg å kjenne, jeg vet når jeg har fått nok og når jeg burde holde meg inne, ikke slippe inn inntrykk før jeg har bearbeidet de som allerede er der. Men i dag,  så har det ikke virket, ingen av teknikkene mine har  hatt effekt.  Det er ikke rart at dagen i dag har blitt som den har blitt. Fra angstanfall til glad og videre til adrenalinkick etterfulgt av skjelving og uro. Alt på en og samme dag. Det er mer enn kroppen min tåler, og langt ifra hodet mitt. Når jeg da i tillegg drar alt dette over i drømmeland så er det ikke rart det flyter over.

Tanken på at Denali skal forsvinne fra meg er uutholdelig. Hun er limet som holder meg sammen. Uansett hvor drit ting er, så er hun der med øynene sine og titter på meg. Legger snuta i fanget mitt og puster liv inn i meg igjen.
Hun har vært støttespilleren min i over to år nå, og hun forsvinner ikke. Det lille hjertet banker fortsatt sammen med mitt. Det er få ting som trøster mer enn å kjenne den varme pusten hennes mot kroppen min. Jeg får ikke sove om hun ikke ligger i senga sammen med meg. Tyngden av kroppen hennes som presser senga ned på den siden hun ligger.  Når hun legger hodet oppå magen min og titter på meg med øyne som inneholder et helt univers. Det er mye følelser puttet inn i en firbent skapning. Og det skal mye styrke til for å klare å håndtere alle de følelsene. De er der, alltid. De tar imot sorger, sinne, glede og alt du føler i løpet av et hundeliv. De står støtt ved din side uansett. Det er beundringsverdig det! 




Én kommentar

Pyrodam

21.03.2013 kl.23:13

Nydelig fortalt og veldig emosjonelt.

Skriv en ny kommentar

hits