The nest

Det går fortere og fortere. Jeg lukker øya, hører på musikken. Musikken fra høyttalerne og musikken fra lufta som suser forbi utenfor. Fortere, fortere?  Krasjer vi nå, så dør vi. Det er det eneste jeg kan tenke. Og jeg bryr meg ikke. Fra full fart til null er langt. Og jo lengre det er, jo større er sjansen.  
Plutselig er vi framme. Baggen, bikkja og meg selv blir kasta av.

Jeg kaster blikket i speilet og kan konstatere at jeg fortsatt er like stygg som før jeg dro. Det er jo greit å vite. Ingenting er forandra. Ikke at jeg forventa det heller.  Baggen min blir tømt. Ting kastet til vask. Jeg vil ha det bort nå, så det slipper å ligge der å minne meg på hva jeg lot ligge igjen. 
Jeg fortsetter, sengetøyet blir revet av, nytt lagt på. Ny start. Frisk start. Hvem prøver jeg å lure?

På badet blir jeg stående lenge å granske alle porer i huden min. De forsvinner ikke, de svarte prikkene som har funnet bolig overalt i hele ansiktet. Jeg skjærer en grimase til meg selv før jeg lar neglene rive seg ned i huden. Hvorfor forsvinner de ikke?! 

Tilbake i det vante, sikre og gode mønsteret. Frykten, jeg ønsker deg velkommen tilbake. Nå er det meg og sengen. Meg, sengen og ikke minst søvn. 



 "Selv om det er mørkt hører du stemmer rundt deg, og det er helt stille, men du ser likevel sprekker i veiene du går på, og du lurer ikke på hvorfor. Så ligger du våken på en fremmed seng med øynene åpne, og det blir ikke lysere om du lukker dem. Du rører deg ikke, men jorda går rundt sola, og du vil ikke vite at Melkeveien er hundretusen lysår i diameter og altfor nær når du ikke kan se stjernene. De har forsvunnet inn i hjertet ditt, og det slår hundretusen ganger i døgnet selv om du prøver ikke å tenke på det, og uansett hvor sterkt du ønsker noe annet vet du at du ikke kan dø av å holde pusten. Det sorte hullet i brystet hindrer alt i å unnslippe, og hver gang du puster inn beveger ribbeina dine seg ut, og det gjør de fem millioner ganger i året, og det er mer enn fem billioner mennesker på jorda, men du er helt alene. Før du sovner snur du deg over på høyre side for da er belastningen på hjertet minst, og du forstår nesten alt, men tror ikke på noe som helst."

-Kjersti Annesdatter Skomsvold, fra boka Monstermenneske

3 kommentarer

Vilde

28.02.2013 kl.00:25

Nydelig bilde. Og veldig fin tekst.

28.02.2013 kl.04:13

Det vil jo aldri bli bedre når du ruller deg i selvmedlidenhet. Sett deg mål, se fremover, ikke dvel ved fortiden. Du kan om du vil, ett steg av gangen.

Denali

28.02.2013 kl.13:20

Anonym: Dette er ikke å rulle meg i selvmedlidenhet. Ruller jeg meg i selvmedlidenhet skriver jeg ikke noe, bare holder senga og stenger alt ute. DETTE er å bearbeide.
Om du scroller litt ned og leser det innlegget jeg skrev her om dagen, så skjønner du at jeg har en plan :)

Skriv en ny kommentar

hits