Om å holde tilbake lykken.

 



The Animals Where Gone

De siste årene har jeg, opp og ned, levd med smerter. Både fysisk og psykisk. Jeg har holdt ut, jobbet meg gjennom det og prøvd å komme meg ut av det med masken godt på plass. Bivirkningene av dette har vært å krasje med jevne mellomrom. En uke i senga her og der, fordi jeg har brukt opp all energien min på å holde fasaden oppe.

Men det som har vært mest skadelig er å holde tilbake på lykken. Man kan ikke vær syk og lykkelig samtidig. Man må holde seg på ett nivå hele tiden for å ikke slite med dårlig samvittighet.Drar man til legen med et smil om munnen og forteller hva som er galt, blir man møtt med latter. "Du kan da ikke har det så fælt, du smiler jo?!" Jeg har lært hva som funker og ikke. Å være glad og syk samtidig funker ikke. Man blir møtt med mistro og man får dårlig samvittighet.
Selv de gangene jeg har vært lengst ned på bunnen, så har jeg fortsatt kunne smilt av ting som gjør meg glad. MEN gjør jeg det, så er jeg jo plutselig ikke på bunnen lengre. Enten er man 110% deprimert, eller så er man ingenting. Jeg har vært langt nede, men fortsatt hatt stunder i depresjonen der jeg har følt lykke. Det betyr ikke at jeg har vokst meg stor og sterk og kan ta imot alt verden har å by på. Jeg søker til ting som gjør meg glad, og prøver å bygge meg opp på det. Men det konstante maset fra samvittigheten min om at "du kan ikke smile om du har vondt" gnager på meg. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg lar det gnage på meg. Det er jeg som vet hvordan jeg har det, jeg vet hva jeg takler, og jeg vet hva som gjør meg bedre. Å holde tilbake på lykken fordi jeg er redd folk skal dømme meg er så totalt meningsløst at jeg ikke vet hva jeg skal si engang.
Jeg har dyttet unna de gode tingene fordi jeg har vært REDD for å bli dømt pga det. Jeg har gjort avkall på lykke fordi jeg ikke har turt å være glad.

 

 Ta deg sammen


Jeg har mange ganger hørt  "du klarer jo å gå tur i skogen med hunden din, da klarer du jo å jobbe".Som om det er det samme å gå en frivillig tur i skogen med hunden min og å jobbe? Men ikke for det, jeg oser ikke av energi etter å ha vært i skogen. Jeg trenger fort en dag å komme meg på etter det. Og det er etter å ha gjort noe jeg faktisk liker og elsker.

En uke på femundsløpet tok knekken på meg i to uker etterpå. Der senga var det eneste alternativet i en uke. Jeg sliter fortsatt med  å holde ut ting, selv tre uker etterpå. Den følelsen av å ikke holde ut ting man elsker, å ikke klare å drive noe positivt ut av noe som er GØY, den følelsen er ikke noe god. Jeg prøver så godt jeg kan å klatre opp igjen etter den knekken. En uke med hund, kamera, fine folk og masse gøy ødela meg. Både psykisk og fysisk. HVA som er galt vet jeg ikke, en ny runde med leger står for døra og jeg gruer meg. Men det var dette som skulle til, å få knekken av noe gøy. Å innse at det har gått så langt at jeg ikke engang kan gjøre ting jeg liker uten å bli sliten. Knekken kom ikke før jeg innså at nå kan jeg ikke gjøre ting jeg liker lengre, uten å planlegge og fordele. Må fordele energien utover, ikke bare dagen, men hele uka, og kanskje en hel måned. Jeg dropper Finnmarksløpet nå fordi Femundsløpet gravde vekk det overskuddet jeg trodde jeg hadde til dette. Hadde det bare vært litt mer tid mellom alt, så kanskje. Men hva er prisen? Å pushe på gjør en ikke alltid sterkere. Man tåler ikke nødvendigvis mer av å presse seg selv inn i ting. Midtveis i Femundløpet så vurderte jeg å dra hjem, men jeg holdt ut og dro meg gjennom det. Når jeg kom inn døra hjemme gjorde alt vondt. Beina, lungene, hodet, armene, ryggen.. Det verket, det dunket, det svei. Hjernen fulgte på og falt sammen med kroppen ned i kjelleren. Å spise var slitsomt, puste var slitsomt, å gå tur med Denali var det eneste energien min ble brukt på, i en uke. Tilværelsen med meg selv var ikke til å holde ut. Jeg fikk ikke puste, huden klødde, beina verket. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å komme vekk. Jeg kravlet meg inn i dusjen på et punkt, og ble sittende i nesten to timer å bare gråte, mens vannet lagde små bekker over hele kroppen min. Jeg skrudde opp varmen og lot det koke i huden, som om jeg prøvde å skrelle den av meg. Få vekk det som klødde. Men det hjalp ikke. Tilbake i senga. Frustrasjonen over at ingenting hjelper spiste videre på meg. Jeg fikk lyst til å hyle å skrike og ødelegge meg selv. Jeg visste bare ikke hvordan. Jeg sovnet, våknet, pustet, sovnet igjen, våknet igjen og fortsatt var alt det samme. Like frustrende, like vondt.

Løsningen da ble å dra vekk, dratt med ut på ting som er gøy. Jeg kom meg ikke ut selv, så å ha noen som faktisk dytter ræva mi ut av senga mi hjalp en hel del. Jeg trenger ikke si noe, bare være med. Sysselsette hjernen. Ikke la den ligge å fordype seg i sin depresjon. Det hjelper så klart ikke mye på smertene i kroppen, men det lindrer. Hundene som ikke setter noe krav, ikke har noen forventninger til deg. Å stå å puste sammen med hestene. Møkke. Ake. Koble ut hjernen. Jeg kan håndtere smertene etterpå, det har jeg blitt god på. Men å dra hjernen over på positive ting på egen hånd er ikke alltid det enkleste.  

 Å holde ut er greit, men det funker ikke lengden. Å dytte vekk gode ting for å bli trodd funker heller ikke i lengden. Jeg skal jo leve livet mitt for min egen del. Ikke for at alle andre skal være fornøyde. Jeg skal ha det godt med meg selv. 



Energien som går tapt..

 

 Jeg blir sint, frustrert og lei meg over dette. Jeg vil fungere, jeg vil gjøre alt jeg har lyst til å gjøre. Jeg vil fungere.  Jeg vil dytte vekk alle negative tanker og bare holde på det gode.  Svak, nedbrutt og ødelagt.  Jeg vil at kroppen skal oppføre seg, og at hjernen ikke skal bryte ned. Når kroppen gjør vondt, følger hodet etter, og når hodet faller ned, følger kroppen etter. Det går i sirkler. Jeg kommer aldri unna. Men jeg har dager som er gode, der jeg virkelig føler lykken langt inn i beinmargen. Jeg føler meg på toppen av verden. ALT kan gjøres. Jeg må bli flinkere til å ikke ta helt av de dagene jeg merker at kroppen og hodet er på topp. Det er vanskelig, men jeg MÅ ta hensyn til mine egne begrensninger, uansett hvor bra jeg føler meg.

"Depression is as much a physical problem as it is a psychological one. Although we sometimes still tend to think of the mind and body as separate, they are not."
-Paul Gilbert

Kroppen min ser stadig etter farer når jeg er i kjelleren. De minste tingene føles store som fjell.  Ting som egentlig ikke er noen reel ?fare? for meg blir alarmert. Kroppen stopper og fungere som den skal, og hjernen min trekker konklusjoner om at ?dette? ikke fungerer, jeg kan ikke trå på de områdene. Jeg vil ikke takle det. Stresset bygger seg opp og frustrasjonen tar over. Og når frustrasjonen tar over er jeg tapt. For da vet jeg ikke opp og ned på verden og alt er håpløst. Og da hoper alt seg opp, selv små ting blir umulig å overkomme..  Noe så enkelt som å ta telefonen blir uoverkommelig. Det hoper seg opp, småtingene vokser seg store og fæle, og da er løpet kjørt?

 "They start putting [these things] off, and at the same time worrying because they have not been done. Suddenly small things become big things. If this happens, then recognize [that] your anxiety is a normal (if unpleasant) effect of your over-stressed brain state and will settle as you get better. Try as best you can to do those small things and not let them build up and get on top of you. You will feel better for it, even though it may take a lot of effort; whereas if you do put them off, you may start to brood on them and that will increase your stress. Recognize that your experience is a common one, and doesn't mean that you are "personally useless"."

-Paul Gilbert

Når pusten blir rask og ukontrollert, kroppen sjelver og pulsen løper avsted, så sliter jeg med å ikke miste kontrollen i hodet mitt. Jeg kjenner det som regel på meg litt før, så jeg løper i "sikkerhet" og holder meg der til det går over. Det har skjedd at jeg har mistet kontrollen, og ikke kommet lengre enn til halveis sikkerhet. Da svartner det. Og jeg "våkner" etter det svarte og ser skadene. Jeg ser meg selv utenifra og ser hvordan jeg ser ut. Hvordan kan noen like det? Hva tenker folk om meg? Hvordan kan jeg bevege meg ute blant folk sånn som jeg er. Jeg vet jeg ikke er mer spesiell enn andre, jeg vet dette er irrasjonelle tanker. Men jeg kan ikke stoppe meg selv i å tenke det likevel. Jeg føler det fysiske ubehaget. Svette, høy puls, rask pust som er ujevn, skjelving osv. Folk må jo SE det? 
Jeg tar beina på nakken, løper, kravler, kryper opp trappa og hjem. Inn. Inn i tryggheten. Senga. Under dyna. Og borte. 

Søvn

Det å stå opp om morningen er noe som har hengt i lenge nå. Jeg finner ingen grunn til  stå opp. Rett og slett fordi jeg forventer at dagen uansett ikke blir bra. Jeg sovner altfor sent, fordi jeg rett og slett ikke ORKER å sovne.. Men så sovner jeg, og da sover jeg lenge.. Våkner av og til, ser på klokka og sover videre. Plutselig er klokka langt ut på ettermiddagen og jeg ligger fortsatt i senga.  Orker ikke reise meg, orker ikke kle på meg. Orker ikke tanken på at jeg må gjøre noe.  Planer kan jeg egnetlig bare glemme å legge, for jeg vet at jeg ikke kommer meg opp. Og jeg ender opp med å skuffe noen?. Igjen.. Og da må jeg gruble på det i tillegg, og da har jeg plutselig puttet flere ting på lista mi. Da er dagen ødelagt, og jeg kan like godt gå å legge meg igjen? The end.  Og sånn går dagene. Helt til jeg finner energien til  å gjøre noe. Det har hjulpet å bli hentet, og dratt med ut på tur med bikkjene. Men igjen, det kommer ann på hvem som spør. Og det har ikke noe med om jeg liker folka eller ikke å gjøre. Det har med forventninger å gjøre.  Det aller aller enkleste er når jeg slipper å føle at jeg burde si eller gjøre noe. De jeg kan slappe 100% av med er gull å gå på tur med. Ikke forventer de at jeg blir med, med blir glade når jeg klarer. Jeg kan avlyse uten å føle meg helt for jævlig etterpå?Men dette tar energi, og de dagene jeg synes det er nok å stå opp, er ikke dagene jeg klarer å dra meg ut. Da er alt håpløst, og det å møte verden føles som å møte et monster. Ikke fordi jeg ikke orker, men fordi jeg ikke vil føle skammen.. Jeg failer, og orker ikke tanken på å faile igjen, så da er det bedre å holde senga og unngå problemer. Selv om det er det verste man kan gjøre. Men akkurat der og da KLARER jeg ikke. Det går ikke, det sitter fast. Kroppen er tung, gjør vondt.. Hjernen har fulgt etter og stemmer i med kroppen..

 Jeg har grodd inn i vaner som gjør at alt går i ring. Det ene fører det andre med seg, og sånn går det, rundt og rundt. Og å komme seg ut av slike vaner er ikke lett. Jeg opplever noe, kjenner igjen følelsen, og reagerer. Likt, hver gang. Og det skjer så fort at jeg ikke rekker å reagere engang. Det er så innprentet og normalt at jeg ikke ser hva som skjer før jeg har kommet ut på andre siden. Også kjeder jeg inn de negative tankene..
-jeg er verdiløs
-jeg får ikke til noe
-jeg tilfører ikke noen noe godt.
-jeg har ikke noe liv
-jeg er ikke bra nok
-jeg er i dårlig fysisk form
-jeg burde gjøre noe
-jeg vil ut i verden, ikke sitte her å råtne.. 

Frustrasjonen er noe som alltid følger med, og det er den som ødelegger. Jeg kjenner følelsene, tankene og handlingene. Jeg vet de er der, jeg vet hvordan det oppfører seg, og jeg vet HVORFOR. Jeg bare klarer ikke å gjøre noe med dem.  Så sitter jeg der, frustrert og lei og bruker opp energien min på å være frustrert og lei. Og når energien er borte, så sover jeg. Og når jeg våkner, er jeg frustrert igjen, for da føler jeg meg ubrukelig?



 Tar kontroll


 Så nå har jeg bestemt meg. Jeg vil ut. Jeg vil bort fra denne sirkelen. Det første jeg skal gjøre, er å kjenne på følelsene. Og først og fremst tillate meg selv å være GLAD når jeg er det. Om det så bare er for et par timer. Eller minutter. Hvorfor skal ikke jeg få lov til å kjenne på de følelsene? Jeg finner ikke noe bra svar på det, så derfor skal jeg bare flyte med de følelsene når de dkker opp , og ignorere  tankene mine som tvinger meg i kne og ber meg slutte å føle meg bra. Hva andre vil mene og si får jeg ta senere. Det er tross alt meg det handler om?

Jeg vet det kommer til å ta tid, lang tid. Men jeg orker ikke leve i dette mer. Det er det samme dag ut og dag inn. Og den ustabiliteten som snurrer i hodet mitt er jeg drittlei. Det går fra langt nede, til laangt opp, til leeengre ned, og til midt på, og enda mer ned, og ned og ned, og så plutselig helt opp igjen..  

Det første som skjer er legetime. Kontrollere alt det fysiske, finne ut hva som er galt der, ta et grep der. Gjøre om på matinntaket mitt. Få orden på det fysiske, lage lister, følge dem. 
Det psykiske følger etter. Jeg vet hva som funker, jeg må bare presse meg til å gjøre det. Ta det rolig de dagene jeg trenger pauser, men fortsette å pushe på de gode tingene. Nyte det fine. Ta det inn, puste det.

Hvem, hva, hvordan.  

 



 Jeg har ulven min. Tunnelen blir kortere og jeg ser lyset der borte. Dette skal bli bra. Meg og ulven på nye eventyr. 

Og deg.. alt jeg trengte var et dytt

 

18 kommentarer

Linn - Hund, foto og hverdag

26.02.2013 kl.06:06

Wow, ikke bare er du helt rå til å ta bilder, du er jo helt fantastisk flink til å skrive!

Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Kjenner meg igjen så alt for godt. Men det ER lys i enden av tunnelen og det ER mulig å bli frisk/bedre fra det meste. Jeg heier på deg :)

TeamTonje

26.02.2013 kl.06:07

Dette var sterk lesing på morgenkvisten.... Kjenner igjen mye av det du skriver hos meg selv...

Og for all del - du kan jo ikke SMILE når du ikke har det bra??!!?? Rart samfunn vi lever i...

Jeg fikk skikkelig pes av en terapeut fordi jeg var ute i skogen og kjørte med hundene da jeg var langtidssykemeldt. Men hun så meg ikke etterpå, hvilken kraftanstrengelse det var/kan være den dag i dag, men hva gjør man ikke for å kjenne at man lever en stakket stund? Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte gjøre noe som var bra for meg... Forstå det den som kan!!

Tusen takk for at du er så ærlig og deler!! Og tusen takk til bikkjene mine for at de har plukka meg opp fra avgrunnen jeg befant meg i....

Skikkelig teit at du måtte avlyse Finnmark :-/

Sender deg en god lykke til-klem, jeg :-))

Zebra

26.02.2013 kl.08:24

Dette var sterk lesing en tidlig morgen.

For meg så høres det ut som du kanskje har ME, eller flåttbittinfeksjon.

Et lite godt tips til de dagene du ikke orker noenting. Ta i bruk 15 minutters regelen. Den er sånn: Du skal gjøre noe i 15 minutter, og så er du ferdig for dagen. De dagene du føler deg bedre så kan du kanskje ta to intervaller med 15 minutter en på morgenen og en på ettermiddag.

Jeg kan love deg, at selv om det høres ganske lite ut( det er det som er så genialt) Så klarer en fint å moppe et gulv, eller skylle av en oppvask. Da har man fått gjort litt?!

Ellers vil jeg foreslå kognetiv terapi.

Håper du får hjelp og at det løsner. Og selvfølgelig skal du kunne oppleve lykke og tilfredshet!

Milla

26.02.2013 kl.10:55

detta innlegget va så sykt bra. eg kjenne meg så igjen i alt. heilt utrolig. og fint skrevet. fikk frysningar.

Denali

26.02.2013 kl.12:40

Milla: Wææh, jeg gikk liksom ikke for "sykt bra" når jeg skreiv dette. Plompa bare ut orda som føyk rundt i hodet mitt. Men det er fint å vite at folk liker det da! I all sin elendighet :P haha.
Og er det ikke fint å vite at man er flere som har slike dustetanker i hodet?! :D Jeg synes det er greit å vite at jeg ikke er alene :)

Denali

26.02.2013 kl.12:43

Zebra: Takk for kommentar. Jeg har tenkt på flåttbittinfeksjon, men jeg har ALDRI funnet en eneste flått på meg, og tro meg, jeg hadde merket om jeg hadde det. Jeg har ANGST for flått, så jeg sjekker meg NØYE hver gang jeg har vært ute i flåttsesongen..

Skal teste 15minuttersregelen! Ikke dumt det der! :)

Jeg dreiv på å ble utreda for Lupus, men jeg feiga ut.. Skal ta turen til legen nå og la de sjekke meg ferdig.. Er skummelt å vite hva som er galt.. Da blir liksom ting så ekte...

Kognitiv terapi har jeg prøvd ut og inn i 7år, hjelper ikke stort. :(

boykerbie

26.02.2013 kl.14:25

Skal innrømme at det ble litt for mye å lese hele dette i lunsjen. Skal spare det til jeg får ånden over meg igjen. Men av det jeg leste må jeg bare si: Stå på, hold ut, jobb deg gjennom det. Du er verdt det. Og spar energien og smilet til vi skal i nordmarka og sykle til våren :D

Frøydis

26.02.2013 kl.15:48

Første gangen jeg griner av bloggen din tror jeg. Og jeg har ikke lest halvparten engang. Jeg hater poenget "å være for frisk til å være syk". Husker ei på folkehøgskolen min sa det til meg også, eller. "Du er for blid og glad til at noen skjønner det er noe." Farlig det ^^

Bra du klarer være sårbar. Lettere sagt enn gjort, men fuck fasaden !

Denali

26.02.2013 kl.18:52

Frøydis: <3 Du er best!! Men du trenger ikke grine <3
Jeg er litt overvelda av all denne tilbakemeldinga jeg har fått fra alle nå. Var jo bare ment som en tanketømming... Forventa ikke alt dette :O

Vi er ganske awesome! ;)

Denali

26.02.2013 kl.18:52

boykerbie: Hehe, køddemann! Gleder meg til sykling i nordmarka!! Du må lære meg alle triksa dine ;)

Denali

26.02.2013 kl.19:01

TeamTonje: Takk for kommentar! Jeg forventa ikke halvparten av alle kommentarene og oppmerksomheten jeg har fått for å ha skrevet dette. Det var jo bare ment som tankesurr og bare få UT ting fra hodet mitt. Hjelper å tømme litt av og til... Så dette var virkelig ikke forventa! Men det er fint å vite at det blir satt pris på :D

Ja, dette med at samfunnet ikke forstår at man må fylle på med positive ting selv om man er syk er trist... Man kan ikke smile gjennom tårer, og man kan ikke være glad om man er trist.. Det forventes liksom at det skal vises HELE tiden at man er syk.. Ellers kan det jo ikke være ekte..
Og akkurat dette med DYR har jeg hørt sååå mange ganger. Både fra psykologer, leger og ikke minst NAV. Dyr er liksom energistjelere de.. De lager ekstra stress og er bare slitsomt..
Vel, hadde ikke jeg hatt Denali hadde ikke jeg levd i dag. Så enkelt er det..

Ja det er teit å måtte avlyse finnmark.. Det var hardt å bite det i meg.. Men må høre på kroppen når den sier den er sliten..
Og nå har jeg jo i tillegg klart å ødelegge kneet mitt.. Så nå er jeg i alle fall slått ut.. Ikke så lurt å drive å hoppe med foten hengende fast :P haha.

Jennie

26.02.2013 kl.19:08

Bra skrevet! :)

Gunne

26.02.2013 kl.19:15

denali: Fin blogg :)

hundene i mitt liv

26.02.2013 kl.20:09

Keep it up, keep it good :) Du er en utrolig hyggelig og blid jente, selvom det ikke alltid er det du er. Jeg beundrer det du driver med og at du fortsatt holder deg oppe til en viss grad :)
En veldig sterk blogg som gjør vondt å lese rett og slett. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, men kanskje ikke like stor grad? Uansett grad, så er det ikke noe gøy å føle det slik mener jeg. Jeg syns også det er trist at man ikke kan smile og føle lykke, selv om man er mer eller mindre på bunn. Jeg beundrer alle som forsatt klarer å stå på og forsette videre, enten det er et lite steg eller stort steg, når man er langt nede.

Dette med dyr hører jeg hele tiden også, hehe. At de går mye tid, de lager stress (negativ stress!), de er bare i veien, de er slitsomme, de er ditten og de er datten. Jeg får ofte høre enda at de tar fritiden min, både av tid og penger, at jeg ikke kan bruke ting på meg selv. Nei, kanskje ikke, men jeg trives med det, så skjønner ikke hvorfor det kan være så vanskelig å akseptere det - så lenge dyra har det bra selvsagt! Jeg sitter også i den situasjonen, at hvis jeg ikke hadde hatt Elvis underveis fra jeg var 11 år, hadde jeg nok ikke vært her i dag selv.

Nei stå på Cilje! Jeg har fulgt bloggen din lenge og virkelig elsker den, Denali har tatt meg med storm gjennom bildene dine, og på hundetreffet i Østfold må jeg virkelig si at du virket som en hyggelig og blid jente! Jeg syns det er så flott å lese at du skal ta kontroll og gjøre noe med det, men ja, det vil ta tid, jeg selv er enda i en slik prosess, så derfor ønsker jeg deg masse lykke til. Og når du virkelig føler deg glad og lykkelig, kjenn på de, uansett når det er! Jeg heier masse på deg!! :))

Kristine

27.02.2013 kl.23:49

Har hatt innlegget ditt i nettleseren min siden i går, men først nå klarte jeg å lese det...

Vet veldig veldig godt hvordan det er. De negative tankene er der liksom bare, stirrer deg i senk og forteller deg hvordan du er. Kjenner meg så godt igjen.. Du har så rett i det du skriver.

Om du vil lese litt om min historie står deler av den på bloggen min.. Selv kjenner jeg det hjelper litt å vite at jeg ikke er alene om å ha alle disse tankene.

Sender deg en god klem nå i kveldstimene og masse lykkeønsker :)

Ingrid B

05.03.2013 kl.15:02

Er så glad i deg jeg. Tom for ord ellers. <3

Skriv en ny kommentar

hits