Dagen Norge for alltid vil huske..

Det hadde ikke helt gått opp for meg hva som hadde skjedd når jeg satte meg på trikken ned mot sentrum, sent lørdag kveld. Når trikken rullet mot sentrum merket jeg mer og mer alvoret og ting begynte å gå opp for meg. 
Folk på trikken smilte ikke, utenfor gikk mennesker sakte, militære står ved sperringene.. Når jeg går av trikken på stortorget slår virkeligheten imot meg. Mange hundre mennesker har samlet seg for å legge ned blomster og tenne lys. Stemningen som var der kan ikke forklares, men jeg kjente tårene presse på. Det var stillhet, ingen ler, ingen sier et ord. Det eneste man kan høre er noen som gråter. Og fortsatt, sirener i de fjerne. 







Jeg møtte Johanne og vi begynte å gå rundt å ta litt bilder. Gikk opp langs sperringene, militære, mennesker som sørger, knust glass, lys og blomster. Sorg overalt, sorg og fortvilelse. Stemningen var til å ta å føle på. Dette er en uvirkelig hendelse, jeg har ikke helt forstått hva som har skjedd nå før jeg følte stemningen tett innpå. Mennesker som samler seg for å sørge sammen, være sterke sammen. Vi holder godt sammen nå, i denne uvirkelige hendelsen. At dette skulle skje i lille, trygge Norge er det nok ingen som hadde forventet. Men sannheten er at vi er ikke urørlige, vi er ikke bak et stort skjold. Dette er ting som kan skje hvor som helst, og nå skjedde det her.







Jeg vil gjerne sette litt fokus på alle de mennesken som har vært med på å rydde opp etter dette. Som har stilt opp på utøya og søkt etter mennesker. Jeg personlig kjenner en som har vært der med ettersøkshund, og jeg må bare si at jeg ser virkelig opp til det mennesket. Det å gå rundt på utøya, bare timer etter en så gruful hendelse, det krever mot og styrke. Disse menneskene og hundene som jobber sammen for å hjelpe, det er noe man ikke skal ta lett på. Det er en tøff oppgave som ikke alle hadde klart å gjøre. Jeg vet at jeg hadde ikke taklet et sekund av det de må ha sett på den øya. Så jeg må virkelig si jeg beundrer de menneskene som har holdt på der ute non stop for å finne savnede. Samt helsepersonell, militære, brannvesen, politi osv.



22. Juli 2011 vil vi for alltid huske. Det er en dag som skrives inn i historien. Det er en dag vi alle kunne vært foruten. Det er dagen hele Norge ble skrudd på hodet. Det er forferdelig at en enkelt persons handlinger kan forandre så mye. Det startet med en bombe etterfulgt av kaos og uvitenhet.. Og ble til noe så mye værre enn noen noengang kunne ha forestilt seg. Denne mannen vil for alltid bli husket for sine feige og ubegripelige handlinger.
Det er ingen ord som kan forklare følelsen som er inni meg. Men jeg ser kjærligheten er stor nå, samholdet er enormt, og jeg håper vi fortsetter å søtte hverandre i tiden som kommer. Hat og forakt hjelper ingen akkurat nå.


Tankene mine går til alle de pårørende. Hele verden støtter dere. <3

 

3 kommentarer

Jojoo

24.07.2011 kl.02:56

Flinke fotografen!

hundene i mitt liv

24.07.2011 kl.11:54

så bra bilder, men samtidig triste!

klois

24.07.2011 kl.14:40

Utrolig sterke bilder!

Skriv en ny kommentar

hits